Korte fakta om barnehjem
(tatt fra regjeringens side om barnevern i Norge + wikipedia)
"Gjennom siste halvdel av 1800-tallet skjedde det en kraftig vekst i antall frittstående,
private barnehjem, de aller fleste med tilhørighet til et kristent miljø."
"Typisk for mange av barnehjemmenes
stiftelseshistorier er nettopp samvirket mellom tre aktører: borgerskapets engasjerte
kvinner, som står for initiativet, menn med posisjon, makt og midler, som sørger for
realiseringen, og kirken, som velsigner tiltaket og gjerne innlemmer det som en del av
menighetens virksomhet."
Bastø: En kjent (beryktet) institusjon
"Bastø ble et kjent skolehjem som «uskikkelige gutter» over hele Norge kunne bli truet med."
Bastøy skolehjem ble opprettet med bakgrunn i loven om behandling av forsømte barn av 6. juni 1896. Loven kalles også for vergerådsloven. I følge «vergerådsloven» av 6. juni 1896 forpliktet den norske stat seg til å opprette institusjoner der forsømte barn og ungdom med tilpasningsvansker kunne få passende opplæring. Ifølge reglementet fra 1900 skulle skolehjemmet «virke som Opdragelsesanstalt for forsømte Gutter» (...) «ved passende Undervisning og Arbeide og i det Hele ved en kristelig Aand ledet Opdragelse.» I 1898 kjøpte derfor staten Bastøy for 95 000 kroner og opprettet et skolehjem for gutter der. Skolehjemmene sto under Kirke- og undervisningsdepartementets tilsyn
Film: Kongen av Bastøy (satt til 1915, men god inspirasjon)
---------------
Hvem ble sent til Bastøy?
Den første skolehjemseleven kom til Bastøy 11. oktober 1900. Guttene var i skolepliktig alder, fra 8 til 18 år gamle. Guttene som ble sendt til øya var ingen ensartet gruppe. De kom fra hele landet, de fleste fra byer og tettsteder. Omsorgsvikt, mishandling og fattige kår var bakgrunnen for svært mange. Ofte hadde de foreldre som ikke var i stand til å ta seg av dem. Mange hadde tilbrakt hele eller deler av barndommen på andre barneinstitusjoner eller skolehjem før de kom til Bastøy.
De fleste guttene ble kategorisert av vergerådene som barn med forsømt oppdragelse og ble sendt på skolehjem fordi de skulket skolen, drev rundt i gatene eller ruset seg. En vanlig grunn til innsettelse var småkriminelle handlinger som nasking og tyveri. Noen hadde begått mer alvorlig kriminalitet som vold eller overgrep.
------
Utdrag fra journalene til to gutter utskrevet i 1905
"Gutt fra Trondheim
L.-nr. 140, Trondhjem, født 23de mai 1889 og anbragt den 18de november 1900 af Trondhjems værgeraad for tyveri. Om guttens hjemlige forholde indeholder intet andet, end at han er af taterslægt. Han havde gjort sig skyldig i mange tyverier og var flere gange bleven straffet, uden at dette havde frugtet. I skolehjemmet opførte han sig i det hele godt. Han fik plads paa et mekanisk verksted i Oslo og har hidtil opført sig godt."
"Gutt fra Arendal
L.-nr. 164, Arendal, født den 24de september 1887 og anbragt af Arendals værgeraad den 31te januar 1901 for skulking. Guttens forældre tilhører taterslægten og er delvis omstreifere. Samtidig med denne gut anbragtes hans to yngre brødre. Den væsentlige grund til anbringelsen var, at man ikke kunde faa børnene anbragt privat, da forældrene forulæmpede private forpleiere. Gutten opførte sig godt i skolehjemmet, og da han havde lyst til at gaa til sjøs, blev han i den sidste tid af sit ophold benyttet som maskin-gut. Hans tidligere lærer skaffede ham plads som fyrbøder med et skib fra Arendal; men paa grund af tunghørighet maate han slutte som fyrbøder og har senere faaet hyre med et andet skib. Om hans forhold medeles intet ufordelagtig."
BARNEHJEMSKRITIKK
Stortingsmannen og venstrepolitikeren Nikolai Julius Sørensen
publiserte et kraftig anklageskrift i Kristiania-bladet Posten:
Kritikken var konkretisert i 12 punkter som i detalj omhandlet straffeovergrep,
grov omsorgssvikt og uhygieniske forhold. Leserne ble her informert om gutter som
fikk ris med opp til 60 slag, om et institusjonsmiljø preget av ”Smygeri, Sladder og
Øientjeneri”, om undervisningsrom med ”en Stank og en Elendighed, som vilde bragt
en Sundhedskommission i Fortvilelse”.
Det ble opplyst at onanering ble avstraffet
med ”Sennepskager lagt paa Kjønsdelen”. Enda verre gikk det sengevæterne, kunne
Sørensen fortelle, for de måtte vinteren igjennom gå i sine våte klær til de frøs stive,
og om kvelden fikk de halv kost og ingen drikke. De sov på seilduksmadrasser som
var sydd sammen slik at det var et hull i midten med en sinkkasse under. Her måtte
sengevæterne, eller ”Migsuggerne”, som de ble kaldt, sove uten laken. Verken
anklagene fra Sørensen eller annen kritikk gjennom 1890-årene vant gjennomslag i
departementet. Man måtte tvert imot tåle at det rådet en ”militær kommando” i
institusjoner som dette, de var heller ikke å betrakte som ”hjem” i ordets rette
forstand, het det fra regjeringshold i 1898
I PRESSEN
"I 1890-årene gikk det også en barnehjemssak om mishandling for Oslo lagmannsrett
(Barnehjemssagen 1897). Dette, som trolig er den aller første barnehjemssaken her i
landet som har blitt reist for domstolen, vakte stor oppmerksomhet og presseinteresse.
På tiltalebenken satt frk. Johanne Sofie Fougner, en 63 år gammel ugift bestyrerinne,
som i 1879 hadde opprettet et barnehjem i hovedstaden for egne midler.
Tiltalebeslutningen gjaldt mishandling av sju barn og var spesifisert i 30 punkter.
Bestyrerinnen skulle blant mye annet ha brukt pisk, spanskrør, stokkeslag under
føttene, spyttestraff og dukket barna ned i badekar. Hun hadde i en rekke tilfeller
brukt såkalt ”Tvangskjole” på barna, en innretning tilsvarende sinnssykeasylenes
tilbakelagte tvangstrøyer. Fougner hadde også utviklet sin egen straffemetode, kalt
”Næbbebad”, som ble beskrevet av de medisinsk sakkyndige som ”en Slags primitiv
Næsedusche”. Vesentlig for sakens utfall var at Fougner ble ansett å være ”abnorm i
religiøs Retning”, hun led under religiøse grublerier og svermerier, mente de
sakkyndige. I lagmannens rettsbelæring ble blant annet spørsmålet om den ”gode
hensikt” trukket fram, og det ble poengtert at bestyrerinnen ved etableringen av
barnehjemmet hadde vist stor offervilje og omtanke for barna. Det ble ikke sådd mye
tvil om den harde tukt og disiplin i hjemmet, men et sentralt spørsmål fra lagmannens
side var om bestyrerinnen likevel hadde handlet i ”ond hensikt”, og om hun hadde
forstått ”det forbryderske” i sine handlinger. Lagretten svarte benektende og avsa
frifinnelsesdom. Men i allmennheten reiste det seg en sterk stemning mot frifinnelsen
av Fougner, og det ble avholdt en rekke protestmøter mot dommen, særlig fra
Arbeidersamfunnets side.
Herr og Fru Middelfart ønsker alles selskap under lunsjen. (Nå forventes man også å være i sitt dagsantrekk, ikke i morgenkåpe). Lunsjen settes på bordene klokken 14:00. Lunsj kan være brødmat eller en varm rett. Tjenerne vil kun sette frem måltidet, og fruen i huset kan tilkalle husholdersken om man skulle trenge påfyll. Spør vertinnen, verten eller en av deres barn om det er noe du ønsker. (Som når man er gjest hos folk nå for tiden?) 
Vil bli servert 18:00 denne er formell (bortsett fra på lørdagen/kostymefesten). Her er det bordsetting og man forventes å sette seg på den plassen som er deg designert. (Har man et kveldsskift er det også vanlig at man skifter til middag). Maten vil bli satt på bordene av tjenerne og man kan be vertskapet om å be om ting om noe skulle mangle eller man trenger påfyll. Det blir ikke servert ettersom det er trangt om plassen rundt bordene og man ønsker en mer uformell, hyggelig familiestemning, selv om det er bordplassering. Be om å bli sendt ting, vær en god bordkavaler, osv. 
Middag: ca 18:00 (Suppe og brød el.) - lages før spillstart. 
