Nå har Chris vært utrolig kul og sendt meg noen tekster som omhandler den politiske situasjonen i 1905. Dette er en liste med kjente navn/politikere på denne tiden, med kort forklaring og linker til mer informasjon til de som skulle ønske det.
Dette er fritt til egen glede og informasjon, takk til Chris for det flotte bidraget!
Øverst: En tidslinje frem til og inkludert 1905
Nederst: Kjente ansikter innen politikk og statsledelse
--------------------------------------------
Tidslinje
Fra ca. 1850 begynner Norges økonomi å vokse kraftig, bl.a. på grunn av trelasthandel og skipsfart. Dette vil fremover utløse et stadig sterkere ønske om utvikling av konsulatvesen som kan støtte opp under den internasjonale handelen.
I 1873 nedlegges offisielt embedet som "Stattholder" i Norge, etter et vedtak av Stortinget. Embedet hadde ikke vært bekledt siden 1856. Et nytt embete som statsminister opprettes, som blir den norske regjeringssjefen. (Under hele unionstiden var det også en statsminister i Sverige, som leder for den norske avdelingen av regjeringen der. Denne blir nå kalt Norges statsminister i Stockholm
I 1814 trer Sverige og Norge inn i en personalunion. Begge land vil ha indre selvstyre, men i det vesentlige vil utenrikssaker ligge under svensk dominans. Det er alltid en svensk utenriksminister, og diplomatene som rekrutteres i årene som kommer er hovedsaklig svenske.
I 1884 ble Parlamentarismen (påbegynt) innført i Norge. Regjeringen skulle heretter utgå fra Stortinget, og Stortinget hadde anledning til å felle regjeringen. Dette var etter sterkt trykk fra Venstre i forbindelse med Statsrådssaken, Kongens makt måtte også se seg begrenset i denne forbindelse, da den såkalte Vetostriden medførte at kongens rett til å hindre uønsket lovgivning måtte se seg redusert i grunnlovsspørsmål.
(Venstre var Norges første politiske parti, også stiftet i 1884, kun kort tid senere etterfulgt av Høyre ).
I 1885 dannes Kvindestemmeretsforeningen, som ønsker mer aggressive metoder enn den mer forsiktige fremgangsmåten i Norsk Kvinnesaksforening.
I 1886 kommer saken om stemmerett for kvinner opp før første gang. Dog den ikke vinner frem, tas temaet opp i hver eneste Stortingsperiode fremover.
I 1892 legger Oscar II ned veto mot en lov vedtatt av Stortinget (under Venstres ledelse) forrige år, som ville gitt Norge rett til sitt eget konsulatvesen.
I 1893 legges forslaget om et eget norsk konsulatvesen frem for Oscar II igjen. På ny legger han ned veto mot loven. Regjeringen går av i protest, og en Høyreregjering overtar.
I 1894 er det på ny valg i Norge. Høyres oppslutning faller dramatisk som følge av at de fremstår som kongens lydige parti, og Venstre går kraftig frem.
I 1895 fratrer Høyreregjeringen sine embeder. Oscar II vender seg på ny mot Venstre for å be dem danne en regjering, men disse stiller som vilkår at kongen signerer konsulatloven. Oscar nekter for tredje gang, og denne gang vil ikke Høyre stille opp. Oscar truer med å bruke hardere midler, og rykter begynner å løpe om at Sverige vil påtvinge Norge en hardere unionsavtale gjennom militær makt. Norge er på dette tidspunktet i det vesentlige uten noen nevneverdig militær slagkraft, og ville ikke kunne stille noe opp mot en svensk invasjon. Venstre trekker tilbake sitt krav om konsulatloven den 7.juni d.å. Venstre har derimot ikke gitt opp saken, og kun få uker etter at de har trukket kravet, leder partiet an i det første av en lang rekke store investeringer i det norske forsvaret.
I 1898, etter mange års kamp mot kongen, får Venstre endelig lovfestet retten til et rent norsk nasjonalt flagg for Norge. Orlogsflagget bar ennå unionsmerket.
Det samme år gis allmenn stemmerett til alle menn over 25 år. Kvinner har ennå ikke stemmerett.
Landskvindestemmeretsforeninge
I år 1900 løftes konsulatsaken frem igjen, denne gangen under den radikale stortingsmannen Johan Castberg. Frustrasjonen har gitt Venstres radikale fløy innflytelse, som den benytter til bl.a. å bygge en serie med sterke fort ved grensen til Sverige.
I 1901 gis kvinner (med en viss inntekt, eller som er gift med en mann med tilsvarende inntekt) stemmerett ved kommunale valg.Seks kvinner velges inn til bystyret i Kristiania samme år.
I 1903 gir Sverige signaler om at de kan gjøre et nytt forhandlingsforsøk ang. et norsk konsulatvesen. I kombinasjon med frykten for krig, gir disse signalene de mer moderate kreftene i Venstre ny vind, og den mest aggressive linjen frafalles. ForsvarsministerGeorg Stang, en aggressiv tilhenger av Castberg, trekker seg fra regjeringen i protest. Francis Hagerup fra Høyre danner regjering.
 |
| NKN i 1904 |
Mot slutten av samme år gir den svenske statsminister klar beskjed at det ikke vil bli opprettet noe norskt konsulatvesen.
Året 1905 :
11.mars : Christian Michelsen danner en samlingsregjering, med representanter for Høyre, Venstre, Moderate Venstre og hans eget parti, Samlingspartiet.
17.mai : Christian Michelsen og Fridtjof Nansen holder tale sammen, hvor stikkordene er fedrelandskjærlighet, 1814 og nordmenns seire.
18.mai : Stortinget vedtar på ny en konsulatlov.
27. mai : Oscar II får det norske forslaget til konsulatlov fremført av de norske ministre i København, og nekter igjen å signere. Ministrene svarer med å gi sine avskjedssøknader. Kongen nekter også å signere disse.
7.juni : Stortinget vedtar at "foreningen med Sverige under én konge er opphørt som følge av at kongen har opphørt å fungere som norsk konge". For Norges del anses unionen for å være opphørt fra denne dato. Huset Bernadotte tilbys samtidig tronen i et selvstendig norsk rike.
8.juni : Kanskje så mange som 20.000 svensker spontant samles utenfor Rosendal slott for å hylle Oscar II, samt synge nasjonalsangen.
14.juni : Kongen svarer på Stortingets vedtak av 7.juni, hvor han betegner den norske løsrivelsen som en revolusjon.
16. juni : Prins Carl av Sverige gis tilbudet om å bli norsk konge. Han avviser spørsmålet, da tronen i hans øyne tilhører hans far, men holder åpen muligheten for å bli norsk konge skulle Oscar II frasi seg tronen.
17.juni : Wedel Jarlsberg samtaler med danske diplomater om å tilby prins Carl av Danmark tronen, dersom den svenske Carl takker nei.
21.juni : Kongen taler til Riksdagen. Han kritiserer på ny den norske løsrivelsen som et angrep på unionen, men understreker at han er imot all bruk av våpenmakt. Den konservative ytterkant misliker sterkt kongens fredsvilje, men flertallet virker fornøyd.
25. juni : Mindre svenske troppestyrker sendes til grensen mot Norge.
29.juni : Wedel-Jarlsberg legger frem forslaget til danske prins Carl om å bli Norges konge, i all hemmelighet. Prinsen er tilbakeholden, og vil kun godta dersom Bernadotte-familien frasier seg tronen, samt både hans far og den engelske konge gir sin velsignelse. Velsignelsen fra den engelske kongen lar seg lett skaffe, og den danske monark noe senere, men noe entydig svar fra huset Bernadotte lar vente på seg.
12. juli : Nyhetene om forhandlingene med danske prins Carl lekker til pressen, og og kommer på trykk i både Morgenbladet og Verdens Gang.
28.juli : Stortinget vedtar at det skal finne sted en folkeavstemning om hvorvidt unionen skal oppløses.
13.august : Folkeavstemning om unionsoppløsning. 85% av alle stemmeberettigede deltar, og med 184 unntak gir alle sitt samtykke til unionsoppløsningen. Det opplyses dog om en rekke tilfeller av at valget ikke går helt redelig for seg, bl.a. ved at "Nei" sedler ikke er trykket opp. Ordlyden på det spørsmål det norske folk måtte ta stilling til hadde også sine mangler, ved at den bad stemmegiveren ta stilling til -om- man var enig i det som hadde funnet sted eller ei, og ikke hvorvidt man ønsket å oppløse unionen. Signalene er allikevel klare på at det var en overveldende oppslutning om unionsoppløsningen. |
| Norske kvinner sier og: JA! |
24. august : Etter forberedelser de siste dagene, er det nå endelig klart av representanter for den svenske og den norske regjeringen vil samles til forhandlinger.
30. august : Delegater fra den svenske Riksdagen (under ledelse av Christian Lundeberg) og det norske Stortinget (ledet av Michelsen) samles i Karlstad, en by like langt fra både Kristiania som Stockholm, for å forhandle om unionsoppløsningen. Begge delegasjonene er bundet av krav satt av sine respektive parlamenter og regjeringer. Blant de svenske kravene er det aller viktigste kravet om rivning av de norske grensefestningene. Innholdet i forhandlingene holdes i stor grad hemmelig, og det er mye usikkerhet de kommende dagene rundt innholdet av den dialogen som pågår.
7.september : Delegatene i Karlstad tar en pause, for å konferere med sine respektive regjeringer. Krigsfrykten er voksende, og ca. 50.000 svenske soldater har øvelser ved grensen. Michelsen utnytter pausen til å sette Nansen igang med å skaffe internasjonal støtte for den norske saken.
13. september : Forhandlingene i Karlstad gjenopptas. Forsvarsminister Wilhelm Olssøn mobiliserer 23.000 norske soldater, og sender disse mot grensen. Krigsfrykten er reell i begge land.
16.september : Både Lundeberg og Michelsen tar skritt til å få tropper på begge sider til å holde seg minst 1 km fra grensen.
23. september : Karlstadkonvensjonen undertegnes. Innholdet i konvensjonen innebærer bl.a. rivning av de moderne norske grensefortene, en nøytral sone mellom Norge og Sveriges sydligere deler, avtaler om vassdrag, reindrift og mere til. Tapet av grensefortene utgjør det største norske offer i denne sak.
9. oktober : Stortinget ratifiserer Karlstadkonvensjonen. En radikal minoritet, inklusive bl.a. Castberg, stemmer imot, av den grunn at de mener Norge gir fra seg for mye. Det er allikevel et stort flertall for konvensjonen.
13.oktober : Riksdagen ratifiserer Karlstadkonvensjonen. En konservativ minoritet stemmer imot, av den grunn av de mener Sverige gir fra seg for mye. Det er allikevel et stort flertall for konvensjonen.
15.oktober : 3000 borgere i Kristiania demonstrerer. Disse er primært republikanere, som reagerer på planene om å la Norge bli et monarki.
23. oktober : Regjeringen beslutter et forslag om å avholde folkeavstemning om landets fremtidige statsform, muligens etter press fra danske prins Carl.
26. oktober : Oscar II godkjenner offisielt opphevelsen av unionen mellom Norge og Sverige. I svenske øyne er dette datoen for unionsoppløsningen.
31. oktober : Stortinget vedtar forslaget om folkeavstemning om statsformen.
13. november : Folkeavstemningen om statsformen avholdes. Med Nansen og Bjørnstjerne Bjørnson som talsmenn for kongedømme, blir det en lett kamp for monarkistene. Det er dog igjen grunn til å stille spørsmålstegn ved valget. Valgsedlene spør om en er ".....enig i Stortingets bemyndigelse til regjeringen om at opfordre prins Carl af Danmark til at lade sig vælge til Norges konge". At man i praksis velger mellom monarki og republikk nevnes ikke med et ord.
18. november : Stortinget vedtar enstemmig å velge prins Carl av Danmark til norsk konge.
-----------------------------------------------------------
De viktigste ansiktene
Christian_Michelsen : Statsminister fra 11.mars 1905, leder for Samlingspartiet, ledet Norge til uavhengighet.
Fridtjof Nansen : Oppdager, vitenskapsmann og beundret skikkelse. Deltok i det politiske liv, men unngikk partipolitikken.
Haakon VII : Konge av Norge fra 1905
Norge
Koalisjon mellom Venstre, Høyre, Moderate Venstre, Samlingspartiet. Viktige navn (bortsett fra Michelsen selv) var :
Jørgen Løvland : Ledet det norske ministeriet i Sverige frem til bruddet 7.juni, ble deretter Norges første utenriksminister. (V)
Wilhelm Olssøn : Forsvarsminister med mye erfaring (H)
Gunnar_Knudsen : Finansminister under Michelsen inntil ganske nylig, men gikk av ifbm. uenighet vedr. kongevalget (republikaner). (V)
Sofus_Arctander : Handelsminister (V), fungerende statsminister mellom 31.august til 23.september 1905 (Michelsen selv var i Sverige i forhandlinger i denne perioden)
Edvard Hagerup Bull : Minister i Sverige (H), ble justisminister etter unionsoppløsningen. Michelsen hadde selv hatt dobbeltrolle som både statsminister og justisminister i perioden frem til 7.juni 1905.
Harald Bothner : Revisjonsminister (Leder av Revisjonsdepartmentet, et nå nedlagt department som skulle ha kontroll med statens pengebruk, erstattet av Riksrevisjonen). (V)
Opposisjonelle og andre politikere
Carl Berner : Stortingspresident, leder av Venstre (V)
Johan Castberg : Leder av radikal Venstre-gruppering, Arbeiderdemokratene. (AD)
Francis Hagerup : Statsminister før Michelsen, jurist, kjempet en tapende kamp for å fremme konsulatsaken gjennom forhandlinger. (H)
Johan Thorne : En av Hagerups (etter hvert) få allierte. (H)
Sigurd Ibsen : Eneste sønn av Henrik Ibsen, minister under Hagerup. (V)
Georg Stang : Forsvarsminister til 1903. Måtte gå av, trolig grunnet en for aggressiv linje mot Sverige. Aktiv i opprustning frem til avgang. (V)
Wollert Konow : Viktig opposisjonell (V)
Statstjenestemenn
Christian Sparre : Admiral, Venstremann, den ene av to konkurrenter i Admiralstriden
Jacob Børresen : Admiral, lojal kongevenn. Den andre konkurrenten i Admiralstriden.
Fredrik Wedel Jarlsberg : Uoffisiell norsk diplomat, fungerte i København. høyt anerkjent.
Andre aktive nordmenn :
Elise Welhaven Gunnerson : Ledet en underskriftkampanje for kvinner ifbm. støtte til unionsoppløsningen.
Norske kvinnesaksledere
Gina Krog var en lederskikkelse i kvinnesaksmiljøet.
Fredrikke Marie Qvam var viktig i flere kvinnesaksorganisasjoner, og drev utstrakt lobbyvirksomhet.
Hagbart Berner var en Stortingsmann fra Venstre, og var Norsk Kvinnesaksforenings første formann (og eneste mannlige leder).
Sverige
Gustav : Kronprins i Sverige. Deltok aktivt i konfrontasjonen mellom Norge og Sverige, og var regent i perioder hvor hans far var for syk til å handle. (Hans sønn, Gustav Adolf giftet seg med en engelsk prinsesse i 1905, og knyttet med det bånd med britene. Valget av danske prins Carl (med sin engelske hustru) var til dels gjort for å veie opp for dette).
Carl av Sverige : Prins i Sverige, ble også tilbudt tronen av Norge.
Sven Hedin : Svensk oppdagelsesreisende. Ble benyttet som en motpart til Nansen for den svenske saken.
Erik Gustaf Boström : Svensk statsminister frem til 1905. Gikk av ifbm. konsulatsaken.
Axel Rappe : Svensk general. Trodde lite på norsk forsvarsevne.
Europeiske stormakter
Vilhelm II av Tyskland : Sympatisk til Norge, men slektsbånd til Bernadottene. Fremmet et tredje alternativ til konge av Norge, danske prins Valdemar
Tsar Nikolaj II av Russland : Alliert med Vilhelm i ønsket om å få prins Valdemar på den norske tronen.
Edvard_VII : Konge av Storbritannia, og far til prinsesse Maud. Valget av danske prins Carl, med sin engelske kone, innebar et forsøk på å knytte bånd til britene.
Frans Josef I av Østerrike-Ungarn forholdt seg nøytral i konflikten, trolig grunnet likhetstrekk med nasjonalistiske bølger i hans eget rike.
Emile Loubet , president av republikken Frankrike. Grunnet fransk status som republikk spilte landet en mindre rolle ifbm. valg av monark. Den nylig signerte Entente Cordiale var dog et sterkt signal om vennskaplige bånd mellom Frankrike og Storbritannia, og et godt forhold til Storbritannia ville også kunne være en fordel ovenfor Frankrike.
Partier i Norge i 1905 (ifbm. valg i 1903)
Arbeiderdemokratene (
Moderate_Venstre (religiøs profil, avholdssak, moral, etc.. Gikk i 1906 inn i Høyre). 10 representanter
Høyre 47 representanter - Parlamentarisk leder : Johan Thorne, partileder : Edmund Harbitz
Venstre 48 representater - Parlamentarisk leder & partileder : Carl Berner
Det norske Arbeiderparti 5 representanter (er på Stortinget for første gang) Parlamentarisk leder : Alfred Eriksen, partileder :Christopher_Hornsrud
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar