Barnehjem

Korte fakta om barnehjem
(tatt fra regjeringens side om barnevern i Norge + wikipedia)

"Gjennom siste halvdel av 1800-tallet skjedde det en kraftig vekst i antall frittstående, 

private barnehjem, de aller fleste med tilhørighet til et kristent miljø."

"Typisk for mange av barnehjemmenes 

stiftelseshistorier er nettopp samvirket mellom tre aktører: borgerskapets engasjerte 

kvinner, som står for initiativet, menn med posisjon, makt og midler, som sørger for 

realiseringen, og kirken, som velsigner tiltaket og gjerne innlemmer det som en del av 

menighetens virksomhet."

Bastø: En kjent (beryktet) institusjon

"Bastø ble et kjent skolehjem som «uskikkelige gutter» over hele Norge kunne bli truet med."

Bastøy skolehjem ble opprettet med bakgrunn i loven om behandling av forsømte barn av 6. juni 1896. Loven kalles også for vergerådsloven. I følge «vergerådsloven» av 6. juni 1896 forpliktet den norske stat seg til å opprette institusjoner der forsømte barn og ungdom med tilpasningsvansker kunne få passende opplæring. Ifølge reglementet fra 1900 skulle skolehjemmet «virke som Opdragelsesanstalt for forsømte Gutter» (...) «ved passende Undervisning og Arbeide og i det Hele ved en kristelig Aand ledet Opdragelse.» I 1898 kjøpte derfor staten Bastøy for 95 000 kroner og opprettet et skolehjem for gutter der. Skolehjemmene sto under Kirke- og undervisningsdepartementets tilsyn


Film: Kongen av Bastøy (satt til 1915, men god inspirasjon)

---------------

Hvem ble sent til Bastøy? 

Den første skolehjemseleven kom til Bastøy 11. oktober 1900. Guttene var i skolepliktig alder, fra 8 til 18 år gamle. Guttene som ble sendt til øya var ingen ensartet gruppe. De kom fra hele landet, de fleste fra byer og tettsteder. Omsorgsvikt, mishandling og fattige kår var bakgrunnen for svært mange. Ofte hadde de foreldre som ikke var i stand til å ta seg av dem. Mange hadde tilbrakt hele eller deler av barndommen på andre barneinstitusjoner eller skolehjem før de kom til Bastøy.

De fleste guttene ble kategorisert av vergerådene som barn med forsømt oppdragelse og ble sendt på skolehjem fordi de skulket skolen, drev rundt i gatene eller ruset seg. En vanlig grunn til innsettelse var småkriminelle handlinger som nasking og tyveri. Noen hadde begått mer alvorlig kriminalitet som vold eller overgrep.

------

Utdrag fra journalene til to gutter utskrevet i 1905

"Gutt fra Trondheim

L.-nr. 140, Trondhjem, født 23de mai 1889 og anbragt den 18de november 1900 af Trondhjems værgeraad for tyveri. Om guttens hjemlige forholde indeholder intet andet, end at han er af taterslægt. Han havde gjort sig skyldig i mange tyverier og var flere gange bleven straffet, uden at dette havde frugtet. I skolehjemmet opførte han sig i det hele godt. Han fik plads paa et mekanisk verksted i Oslo og har hidtil opført sig godt."

"Gutt fra Arendal

L.-nr. 164, Arendal, født den 24de september 1887 og anbragt af Arendals værgeraad den 31te januar 1901 for skulking. Guttens forældre tilhører taterslægten og er delvis omstreifere. Samtidig med denne gut anbragtes hans to yngre brødre. Den væsentlige grund til anbringelsen var, at man ikke kunde faa børnene anbragt privat, da forældrene forulæmpede private forpleiere. Gutten opførte sig godt i skolehjemmet, og da han havde lyst til at gaa til sjøs, blev han i den sidste tid af sit ophold benyttet som maskin-gut. Hans tidligere lærer skaffede ham plads som fyrbøder med et skib fra Arendal; men paa grund af tunghørighet maate han slutte som fyrbøder og har senere faaet hyre med et andet skib. Om hans forhold medeles intet ufordelagtig."

BARNEHJEMSKRITIKK

Stortingsmannen og venstrepolitikeren Nikolai Julius Sørensen 

publiserte et kraftig anklageskrift i Kristiania-bladet Posten:

Kritikken var konkretisert i 12 punkter som i detalj omhandlet straffeovergrep, 

grov omsorgssvikt og uhygieniske forhold. Leserne ble her informert om gutter som 

fikk ris med opp til 60 slag, om et institusjonsmiljø preget av ”Smygeri, Sladder og 

Øientjeneri”, om undervisningsrom med ”en Stank og en Elendighed, som vilde bragt 

en Sundhedskommission i Fortvilelse”.


Det ble opplyst at onanering ble avstraffet 

med ”Sennepskager lagt paa Kjønsdelen”. Enda verre gikk det sengevæterne, kunne 

Sørensen fortelle, for de måtte vinteren igjennom gå i sine våte klær til de frøs stive, 

og om kvelden fikk de halv kost og ingen drikke. De sov på seilduksmadrasser som 

var sydd sammen slik at det var et hull i midten med en sinkkasse under. Her måtte 

sengevæterne, eller ”Migsuggerne”, som de ble kaldt, sove uten laken. Verken 

anklagene fra Sørensen eller annen kritikk gjennom 1890-årene vant gjennomslag i 

departementet. Man måtte tvert imot tåle at det rådet en ”militær kommando” i 

institusjoner som dette, de var heller ikke å betrakte som ”hjem” i ordets rette 

forstand, het det fra regjeringshold i 1898




I PRESSEN 

"I 1890-årene gikk det også en barnehjemssak om mishandling for Oslo lagmannsrett 

(Barnehjemssagen 1897). Dette, som trolig er den aller første barnehjemssaken her i 

landet som har blitt reist for domstolen, vakte stor oppmerksomhet og presseinteresse.
 

På tiltalebenken satt frk. Johanne Sofie Fougner, en 63 år gammel ugift bestyrerinne, 

som i 1879 hadde opprettet et barnehjem i hovedstaden for egne midler. 

Tiltalebeslutningen gjaldt mishandling av sju barn og var spesifisert i 30 punkter. 

Bestyrerinnen skulle blant mye annet ha brukt pisk, spanskrør, stokkeslag under 

føttene, spyttestraff og dukket barna ned i badekar. Hun hadde i en rekke tilfeller 

brukt såkalt ”Tvangskjole” på barna, en innretning tilsvarende sinnssykeasylenes 

tilbakelagte tvangstrøyer. Fougner hadde også utviklet sin egen straffemetode, kalt 

”Næbbebad”, som ble beskrevet av de medisinsk sakkyndige som ”en Slags primitiv 

Næsedusche”. Vesentlig for sakens utfall var at Fougner ble ansett å være ”abnorm i 

religiøs Retning”, hun led under religiøse grublerier og svermerier, mente de 

sakkyndige. I lagmannens rettsbelæring ble blant annet spørsmålet om den ”gode 

hensikt” trukket fram, og det ble poengtert at bestyrerinnen ved etableringen av 

barnehjemmet hadde vist stor offervilje og omtanke for barna. Det ble ikke sådd mye 

tvil om den harde tukt og disiplin i hjemmet, men et sentralt spørsmål fra lagmannens 

side var om bestyrerinnen likevel hadde handlet i ”ond hensikt”, og om hun hadde 

forstått ”det forbryderske” i sine handlinger. Lagretten svarte benektende og avsa 

frifinnelsesdom. Men i allmennheten reiste det seg en sterk stemning mot frifinnelsen 

av Fougner, og det ble avholdt en rekke protestmøter mot dommen, særlig fra 

Arbeidersamfunnets side.